De siste ukene begynte jeg å legge merke til noe merkelig ved den lille datteren min noe som både uroet meg og gjorde meg nysgjerrig. Hun var fem år gammel alltid blid lydig og nysgjerrig av natur en som likte å oppdage nye ting og måltider hadde aldri vært et problem.
Hun var ikke kresen hun likte både grønnsaker og frukt og sa sjelden nei til noe søtt heller.
Men en morgen da jeg sto på kjøkkenet og gjorde klar frokost skjedde det noe jeg ikke kunne forklare. I stedet for å sette seg ved bordet tok hun tallerkenen i hendene og gikk rett inn på badet.
Først tenkte jeg at det bare var en lek en kortvarig barnlig innfall som snart ville gå over. Men dagene gikk og det rare forsvant ikke tvert imot ble det en vane.
Hver gang vi skulle spise gjentok det seg. Hun tok tallerkenen sin gikk inn på badet satte frem den lille krakken hun hadde plassert der på forhånd lukket døren og først da begynte hun å spise.
Når hun var ferdig kom hun rolig tilbake med tom tallerken som om ingenting hadde skjedd og satte seg ned med en selvfølgelighet som om badet var et helt normalt sted å spise.
Jeg prøvde forsiktig å snakke med henne stilte enkle spørsmål som hvorfor hun ikke ville sitte ved bordet eller hvorfor hun måtte lukke seg inne på badet.
Hun svarte enten ikke i det hele tatt eller ga korte svar som ikke forklarte noe.
Hver gang jeg nærmet meg temaet ble hun stille eller fant noe annet å snakke om som om hun visste at jeg var nær ved å oppdage en hemmelighet hun ikke var klar til å dele.
Uroen min vokste dag for dag. Først tenkte jeg at det bare var en fase eller en slags liten frykt som ville gå over av seg selv.
Men da det hadde gått en måned og alt fortsatte på samme måte begynte jeg virkelig å bli redd. Tankene mine gikk til de verste scenariene. Hva om hun var redd for noe. Hva om hun hadde problemer med mat eller slet med noe psykisk.
En morgen da hun igjen tok tallerkenen sin og gikk mot badet bestemte jeg meg. Jeg kunne ikke la dette forbli et mysterium jeg måtte finne ut sannheten.
Jeg skaffet et lite skjult kamera og plasserte det forsiktig på badet slik at jeg kunne se hva som foregikk uten at hun oppdaget det.
Hendene mine skalv nesten da jeg satte det opp fordi jeg ikke visste hva jeg kom til å få se.
Da det ble tid for lunsj tok hun igjen tallerkenen sin og gikk rolig mot badet. Hun lukket døren satte seg på den lille krakken og begynte å spise som vanlig.
Alt virket rolig. Maten forsvant bit for bit mens de små hendene hennes beveget seg sikkert og blikket hennes var fullt av konsentrasjon. Så plutselig skjedde det noe som fikk meg til å fryse til.
Et høyt rop brøt stillheten. Ferdig Alex får ingenting Hjertet mitt hoppet nesten ut av brystet. Alex broren hennes var i nærheten og hun ropte alt hun kunne for å hindre at han skulle ta maten hennes.
Jeg sto helt stille fanget mellom sjokk og forvirring. Jeg ropte på sønnen min og spurte ham rolig men bestemt om han visste hvorfor søsteren alltid spiste på badet. Han svarte uten å nøle som om det var helt opplagt.
Ja det vet jeg Jeg spurte hvorfor og prøvde å holde stemmen rolig selv om pulsen slo hardt. Svaret hans overrasket meg mer enn noe annet.
Fordi hun er redd for at noen skal ta maten hennes derfor låser hun seg inne
Det føltes som om luften stoppet opp. Hadde noen tatt maten hennes. Kunne det være meg. Tanken virket absurd. Han trakk bare på skuldrene og sa det som om det var det mest naturlige i verden.
Ja noen ganger det er ikke min feil at hennes mat alltid smaker bedre Og i det øyeblikket falt alt på plass. Alle de mørke tankene jeg hadde hatt om hemmeligheter og problemer viste seg å ha en mye enklere forklaring.
Datteren min var bare redd for at broren skulle ta det hun likte best og hun ville beskytte det for enhver pris.
Men det handlet ikke bare om frykt. Hun var også bestemt og oppmerksom på sin egen verden.
Hver bit betydde noe for henne som om det var noe hun måtte bevare og ingen skulle få ta det fra henne. Hun forsvarte det som var hennes uten kompromiss.
Da jeg så opptaket forsto jeg at dette ikke bare handlet om mat men om følelsen av kontroll.
Badet hadde blitt hennes lille trygge sted hennes eget rike der hun bestemte og der ingen kunne ta fra henne det som var hennes.
Historien viste seg å være mye enklere og samtidig mer rørende enn alt jeg hadde forestilt meg. Det var ingen skjult sykdom ingen alvorlige problemer.
Bare en blanding av kjærlighet frykt og barnets egen logikk som hadde skapt dette merkelige ritualet.
Siden den gang har vi kunnet smile ved hvert måltid og jeg kjenner ikke lenger den samme uroen. Datteren min har forstått at hun er trygg og at ingen kommer til å ta maten hennes.
Og vi har lært at barns verden er full av skjulte følelser og en egen logikk som voksne ofte ikke ser.
Og kanskje det mest fascinerende av alt var at vi ikke bare oppdaget hemmeligheten hennes men også hvor sterkt hun beskytter sine egne grenser og det som betyr noe for henne.
Kjærlighet og frykt kan eksistere side om side og være både skremmende og vakkert på samme tid
