Låsen ville ikke gi etter. Vera pustet varm luft mot det tilfrosne nøkkelhullet mens hun kjente hvordan februarkulden bet i ansiktet hennes. Det var noe som ikke stemte.
Hun hadde bare vært borte i to uker – for å pleie moren sin, som plutselig hadde blitt alvorlig syk – og da hun dro, fungerte låsen helt fint. Kunne Andrej ha byttet låssylinder? Men hvorfor skulle han gjøre det?
Hun trykket på ringeklokken. Tunge, dempede skritt hørtes innenfra, men døren ble ikke åpnet med en gang. Vera flyttet vekten fra den ene foten til den andre.
I skuldervesken hennes klirret glassene med morens hjemmelagde lecsó, og der lå også de nøye strikkede ullsokkene, fylt med all kjærligheten den gamle kvinnen hadde lagt i dem.
Til slutt klikket låsen. Døren åpnet seg bare på gløtt – akkurat nok til at en stripe av varmt lys og… en fremmed, kvalmende søt parfymelukt slapp ut. Duften overdøvet den vanlige, trygge lukten av treverket i huset.
Andrej sto i døråpningen. Han hadde bare på seg en joggebukse, bar overkropp. Han tygget på et eple.
– Å, du er tilbake, sa han likegyldig, uten engang å flytte seg til side.
– Andrjusj, hvorfor er døren låst? Og hvorfor er låsen byttet? prøvde Vera å si med et smil, selv om noe iskaldt strammet seg i brystet hennes. – Slipp meg inn, jeg fryser.
– Det er ingen steder for deg å gå inn, Ver, sa han og tok en ny bit av eplet. – Det bor andre her nå.
– Andre? Hva mener du? Er dette en spøk? Hun forsøkte å gå forbi ham, men Andrej støttet armen mot dørkarmen og sperret veien.
Lengre inne i gangen gled en kvinneskikkelse forbi, iført en lett morgenkåpe. Vera kjente den igjen med én gang – Andrej hadde gitt den til henne forrige nyttår. På henne hadde den sittet løst. På denne kvinnen satt den stramt, sømmene virket nesten som de skulle sprekke.
– Pus, hvem er det? ropte kvinnen med en sutrete tone. – Det trekker!
– Andrjusja… hvem er hun? stemmen til Vera brast. – Og hvorfor har hun på seg klærne mine?
Andrej sukket, som om han måtte forklare noe åpenbart for et barn. Han gikk ut på trappen og trakk døren halvveis igjen bak seg, slik at varmen ble stengt ute.
– Ikke lag en scene. Jeg og Kristina elsker hverandre. Du… ja, du har deg selv å takke. Du er blitt kjedelig, Vera. Du har grodd fast i grytene dine.
– Hva har gryter med dette å gjøre? Dette er huset mitt! Bestemoren min etterlot det til meg!
– Var ditt, rettet han og klødde seg dovent på magen. – Husker du fullmakten? Da vi la inn gass? «Signer her, kjære, jeg ordner alt, du slipper kø.»
Vera husket det. Det trykkende notar-kontoret. Den myke stemmen hans. Tilliten hun hadde følt.
– Og?
– Jeg solgte huset. Til en venn. Han ga det videre til meg. På papiret er jeg nå eneeier. Kristina er registrert her. Du ble avregistrert i går.
Det føltes som om bakken forsvant under føttene hennes. Den grå himmelen presset seg ned over henne.
– Du kan ikke ha gjort det… det var arven etter bestemor… Andrej, da vi giftet oss, hadde du ingen steder å gå. Jeg tok deg inn her…
– Takk for husly, smilte han skjevt. – Men ting forandrer seg. Jeg solgte huset ditt. Forsvinn. Tingene dine ligger i garasjen. Ta dem og dra til moren din.
– Jeg kan ikke… hjertet hennes er svakt… hun tåler det ikke… hvisket Vera mens tårene rant varme nedover kinnene og straks frøs i vinden.
– Ikke mitt problem.
Døren smalt igjen. Låsen klikket hardt.
Vera ble stående ute på den kalde trappen. Et lys ble tent i kjøkkenvinduet. Hun så hvordan Andrej la armene rundt kvinnen, sa noe, og de lo. Kvinnen tok opp Veras favorittkopp – den med pinnsvin på – og drakk av den.
Det var det som fikk det til å briste. Vera banket ikke mer. Hun gikk ned til garasjen. Fra sekkene stakk ermer av gensere og rygger av bøker ut.
Hun tok bare det aller nødvendigste. Ringte en taxi inn til byen. Underveis slettet hun nummeret til Andrej. Hendene hennes skalv, men inni henne var det en merkelig, iskald ro.
Den første uken sov hun i hvilerommet på togstasjonen. Luften luktet klor og var mettet av fremmede menneskers slit og nederlag. Hun hadde nesten ingen penger – Andrej hadde tømt felleskontoen.
Med utdannelsen sin som bibliotekar var hun uønsket. Overalt søkte de «unge, dynamiske» ansatte. Som trettifemåring passet hun ikke inn lenger.
Løsningen kom uventet. I køen utenfor et bakeri begynte hun å snakke med en elegant, streng kvinne som klaget i telefonen:
– Ingen klarer å lage en ordentlig kjøttsuppe! Konstantin Georgijevitsj vil ha den krystallklar, og de serverer bare grumsete søl!
Vera svarte instinktivt:
– Jeg kan lage klar suppe. Jeg kan bake ferske bakervarer. Jeg kan sette sammen diettmenyer.
Kvinnen så vurderende på henne.
– Har du gyldig helsesertifikat?
– Ja. Nylig fornyet.
– Bli med. Hvis sjefen ikke godtar deg, betaler jeg ikke reisen tilbake.
Pensjonatet «Furulunden» var et lukket, eksklusivt sted. Høye gjerder, vakter og gamle furutrær som hvisket i vinden. Eieren, Konstantin Georgijevitsj, hadde rykte på seg for å være streng.
– Her er komfyren. Her er kyllingen. Du har én time.
Førti minutter senere sto en gyllen, klar suppe og dampet foran ham. Han smakte. Stanset.
– Den andre smaken overdøver ikke den første. Nudlene er ikke overkokt. Du er ansatt.
Slik begynte Veras nye liv.
Hun jobbet som om alt sto på spill. Etter et halvt år satte hun sammen menyene selv, forhandlet med leverandører og nektet å godta dårlig kvalitet.
Hun forandret seg. Gikk ned i vekt. Begynte å kle seg elegant. Stemmen hennes fikk en fast, stålhard klang. Ett år senere kalte Konstantin Georgijevitsj henne inn.
– Vi åpner en ny fløy. Jeg trenger en leder. Klarer du det?
– Ja. Men jeg velger entreprenørene.
– Avtale.
Da hun gjennomgikk tilbudene, stoppet blikket hennes ved navnet «Stroj-Lux».
– Send ham inn, sa hun til sekretæren.
Døren åpnet seg. Andrej kom inn. Krøllete dress, innsunket ansikt. Et nervøst smil.
– God dag! Vi har et eksklusivt tilbud…
Han stoppet brått. Vera løftet ansiktet mot lyset.
Mappen falt ut av hendene hans.
– Vera? Er det deg?!
– God dag, Andrej Viktorovitsj. Plukk opp papirene dine. Du forsøpler kontoret mitt.
– Du… jobber du her som rengjører?
– Jeg er direktøren.
Andrej ble likblek.
– Bare signer. Jeg gir deg en andel. Kristina har tømt meg… jeg trenger denne kontrakten…
Vera bladde rolig gjennom budsjettet.
– Billig maling fakturert som italiensk puss. Dobbel mengde oppført. Du har ikke forandret deg.
– Alle gjør det!
– Du behandlet meg aldri som et menneske. Du trodde jeg ikke kunne klare meg uten deg. Men jeg overlevde.
Hun trykket på en knapp.
– Sikkerhet? Følg ham ut. Sett firmaet på svarteliste.
– Det tør du ikke!
– Konstantin Georgijevitsj liker ikke svindlere.
To vakter tok tak i Andrej.
– Vera! Jeg gir deg huset tilbake! I det minste halvparten!
Vera gikk bort til vinduet. Hun så ham forlate stedet, krokrygget mellom furutrærne. Telefonen hennes pep. En melding fra moren: «Jenta mi, hvordan har du det? Jeg har bakt, kom i helgen.»
Vera smilte – et lett, ekte smil.
«Jeg kommer snart, mamma. Og jeg kommer ikke alene. Konstantin Georgijevitsj vil smake på baksten din.»
Mappen med «Stroj-Lux» havnet i søppelbøtten. Der hørte den hjemme. Akkurat som fortiden, som ikke lenger hadde noen plass i livet hennes.
