— For en utrolig perfekt timing på denne arven! — Denis gned hendene begeistret idet Nastya kom inn i leiligheten etter en lang og utmattende dag. — Lena trenger virkelig et sted å bo nå.
Nastya ble stående i gangen, med de gamle nøklene og dokumentene hardt klemt i hånden. En iskald blanding av sorg, sinne og utmattelse fylte henne, som om hele verden rundt henne plutselig hadde stoppet opp.
Tante Nina hadde vært som en mor for henne, hun som hadde oppdratt henne med kjærlighet og omsorg. Og nå, etter at Nastya nettopp hadde fulgt henne til hennes siste hvilested, sto mannen hennes midt i rommet med glitrende øyne og fordelte leiligheten hennes til andre, som om det var ingenting.
Denis og hans arrogante familie hadde oppført seg egoistisk i årevis, men nå hadde de virkelig gått over alle grenser.
— Denis, hører du i det hele tatt hva du sier? — stemmen hennes skalv, men hun tvang seg selv til å møte blikket hans. — Tante Nina var den nærmeste personen jeg hadde.
Og du står allerede og gir bort leiligheten hennes til andre? På hvilket grunnlag mener du at søsteren din har krav på den?
— Hva er galt med det? — svarte Denis oppriktig irritert og tok et skritt nærmere. — Lena er skilt, hun har et barn og ingen steder å bo! Vi er familie, vi må hjelpe hverandre.
Vi har jo allerede en toromsleilighet. Hva skal vi med en til? Å leie ut er bare bryderi. Slik hjelper vi familien.
— Den toromsleiligheten fikk du av foreldrene dine, og jeg er ikke engang registrert der. For meg betyr det at jeg egentlig ikke har noe der — svarte Nastya kaldt.
— Men denne leiligheten er det siste minnet etter tante Nina, som oppdro meg. Jeg kommer ikke til å gi det bort til søsteren din. Lena er en voksen kvinne, hun kan jobbe og leie noe selv om hun må.
Ansiktet til Denis ble rødt av sinne på et øyeblikk. Den vennlige fasaden hans forsvant, og det ekte ansiktet hans kom frem.
— Så grådig du er! Jeg trodde vi var på samme side, men du tenker bare på deg selv. Moren min hadde rett — man kan ikke stole på deg. Du er bare en egoistisk kvinne!
— Si til moren din at jeg bryr meg svært lite om hva hun mener — svarte Nastya rolig mens hun tok av seg skoene og gikk inn i rommet. — Leiligheten til tante Nina forblir min. Diskusjonen er over.
Hun la seg ned på sofaen og vendte seg bort. Hun hadde ikke mer energi igjen til å krangle eller forklare seg. De neste ukene ble et mareritt. Denis straffet henne med konstant kritikk og iskald stillhet.
Moren hans ringte hver eneste dag og anklaget henne for å være hjerteløs og grusom mot Lena og barnet hennes. Lena selv sendte lange, følelsesladde meldinger, fulle av tårer og skyldfølelse, i håp om å vekke medlidenhet.
Til slutt blokkerte Nastya alle numrene deres og kastet seg inn i arbeidet for å holde sorgen på avstand.
En kveld hun kom hjem fra jobb, oppdaget hun at nøklene til tante Ninas leilighet var borte. Denis trakk bare på skuldrene og sa at han ikke hadde sett dem.
To dager senere dukket nøklene plutselig opp igjen i jakkelommen hennes. Nastya tenkte ikke så mye over det — etter alt stresset rundt begravelsen kunne hun ha lagt dem der selv og glemt det.
Etter hvert som tiden gikk og smerten ble litt lettere å bære, bestemte hun seg for å dra til leiligheten for å gå gjennom gamle fotoalbum og minner i fred.
Da hun kom frem til døren, trykket hun på ringeklokken, slik at naboene skulle være forberedt på litt støy. Men døren ble plutselig åpnet innenfra.
Der sto Lena, med et bredt smil.
Bak henne kunne Nastya se en fremmed mann i dress, med en mappe i hånden.
— Å, Nastya, hei! Vi er midt i å ordne en avtale — sa Lena lett og flyttet seg bare så vidt til side.
— Hvilken avtale? — bakken forsvant under føttene til Nastya. — Hva gjør du i min leilighet? Hvor har du fått nøklene fra?
Fra kjøkkenet kom Denis langsomt ut. Da han så henne, stivnet han og unngikk blikket hennes mens han nervøst rettet på skjorten.
— Nastya, ikke lag en scene — sa han lavt. — Vi selger leiligheten. Vi har funnet en veldig god kjøper som er klar til å betale kontant i dag.
— Selger?! — Nastya skjøv Lena til side og gikk rett inn. — På hvilket grunnlag? Leiligheten står i mitt navn!
Lena tok frem en tykk, hvit konvolutt fra vesken og presset den frekt i hånden hennes.
— Her. Tretti tusen rubler. En liten takk fra familien for forståelsen din. Kjøperen har allerede betalt forskudd. Her er kontrakten, og her er signaturen din. Alt er helt lovlig.
Nastya frøs til.
Hun åpnet dokumentene og så det med én gang: signaturen lignet på hennes, men den var falsk. For perfekt, uten de små, naturlige trekkene som var hennes.
Plutselig falt alt på plass i hodet hennes — de forsvunne nøklene, Denis’ merkelige ro den siste tiden, og hans bekjente eiendomsmegler som alltid var villig til å gjøre tvilsomme avtaler for penger.
— Du kopierte nøklene mine — sa hun lavt, stemmen dirret av raseri. — Og du forfalsket signaturen min. Du begikk en forbrytelse for søsteren din.
— Bevis det! — lo Lena hånlig.
— Signaturen er der, papirene er i orden. Kjøperen har sjekket alt. Så ta pengene dine og gå hjem og lag middag. Denis gjorde det riktige. Man støtter ekte familie, man sitter ikke og vokter ting.
Denis sa ingenting. Han stirret ned i gulvet. Han forsøkte ikke engang å forsvare sin egen kone. Nastya skrek ikke. Hun gråt ikke. Hun mistet ikke kontrollen.
Rolig, med en langsom bevegelse, rev hun konvolutten i stykker foran dem og lot pengene falle ned på gulvet.
Deretter tok hun opp telefonen og slo et nummer.
— Politiet? Jeg vil anmelde grov svindel, dokumentforfalskning og ulovlig inntrengning. Ja, gjerningspersonene er her nå. Jeg gir dere adressen…
Ansiktet til Lena forandret seg umiddelbart. Smilet forsvant. Hun kastet seg frem for å rive telefonen ut av hånden hennes.
— Hva gjør du?! Har du blitt gal?! Vil du sende din egen mann i fengsel?!
— Nei, Lena — Nastya tok et skritt tilbake og så på henne med iskald forakt. — Jeg vil at dere alle tre skal arresteres. Og vennen deres, eiendomsmegleren, som laget de falske papirene.
Mannen i dress skjønte at situasjonen var alvorlig. Han samlet raskt sammen papirene og forsvant ut døren, mens han mumlet at avtalen var avlyst og forskuddet ville bli tilbakebetalt.
Denis løftet hodet. Frykten var tydelig i øynene hans.
— Nastya, vær så snill… legg på… jeg kan miste jobben… jeg kan havne i fengsel… Lena presset meg! Hun sa du ville godta det!
— Vent på politiet, Denis. Og forbered deg på å forklare hvordan du forfalsket signaturen min — sa Nastya rolig før hun gikk ut i gangen.
— Dere prøvde å stjele det mest verdifulle jeg har. Nå må dere svare for det.
Etterforskningen varte i flere måneder. En håndskriftekspert bekreftet raskt at signaturen var falsk.
Planen deres kollapset fullstendig.
Eiendomsmegleren, redd for en virkelig fengselsstraff, fortalte alt til politiet. Denis fikk en betinget dom på fire år, mistet jobben og ødela sitt eget rykte.
Lena slapp unna straff, siden det ikke kunne bevises direkte at hun hadde deltatt i forfalskningen — broren tok hele skylden. Men hun måtte selge bilen sin for å betale advokater.
Familien til eksmannen falt sammen i gjeld og endeløse konflikter.
Nastya leverte skilsmissepapirene samme dag som hun anmeldte saken. I retten så hun ikke engang på mannen hun hadde levd med i fem år. For henne eksisterte han ikke lenger.
Nå satt Nastya i en komfortabel stol ved vinduet i leiligheten til tante Nina. Rommet var fylt med duften av fersk bakst og renhet. Hun hadde pusset opp leiligheten lyst og vakkert, men beholdt det gamle treskapet som et minne om den viktigste personen i livet hennes.
Utenfor falt snøen stille. Hun holdt en varm kopp i hendene og smilte oppriktig.
I det nye livet hennes fantes det ikke lenger løgnere, egoister eller frekke slektninger. Hun hadde lært å stå opp for seg selv og beskytte sin egen fred.
Og nå, i sitt eget hjem, kunne hun endelig puste fritt.
