Cyril hadde for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger han hadde vært på sykehuset. Hvert besøk trakk ham dypere inn i en virvel av endeløs utmattelse og en skjult brennende frustrasjon som langsomt forgiftet sjelen hans.
Han valgte alltid trappene og aldri heisen. Ikke fordi han måtte eller av vane men for å unngå de ubehagelige møtene fulle av medlidende blikk og den tause forventningen om at han skulle late som om han brydde seg.
Hver dag fulgte det samme mønsteret og han prøvde å holde mest mulig avstand for ikke å miste forstanden.
Den dagen holdt han en skjør bukett med hvite roser i hånden et symbol på renhet ro og håp selv om håpet ikke lenger fantes i ham. Larissa hans kone hadde ligget bevisstløs i flere uker som om hun var fanget utenfor tid og fullstendig frakoblet alt som skjedde rundt henne.
Men de blomstene var ikke til henne. Ikke til hennes bleke og livløse ansikt. De var til sykepleierne til legene til familien til alle som hver dag kjempet for henne eller i det minste lot som de gjorde det.
Det var en tynn og skjør maske av omsorg som han fortsatte å bære selv om tomheten i ham vokste.
Hver dag Larissa fortsatt holdt seg i live tappet ham for penger som om de rant ut gjennom fingrene hans. Kostnadene for maskiner medisiner og døgnkontinuerlig pleie presset ham ned som en stein rundt halsen og han følte seg mer og mer maktesløs.
Alle rundt ham klamret seg til håpet. Alle bortsett fra ham.
Hva om Larissa aldri våknet. Hva om dette allerede var slutten. Hennes eiendom huset firmaet alt ville bli hans. Den tanken gnagde i ham og blandet skyld med en forbudt lettelse som han ikke engang kunne innrømme for seg selv.
Da han gikk inn i det sterile sykerommet nærmet han seg kroppen hennes som lå helt stille. Stemmen hans var svakere enn en hvisking. Larissa mumlet han jeg har aldri elsket deg på ordentlig ikke slik du trodde.
Stemmen hans brast under tyngden av bitterhet og skuffelse og det overrasket til og med ham selv. Denne sykdommen har knust meg. Hvis du bare kunne gi slipp ville alt vært mye enklere.
Han visste ikke at noen skjulte seg under sengen. Mirabel en frivillig på sykehuset hadde krøpet sammen der for å unngå å møte ham men hun endte med å høre hvert eneste grusomme ord.
Senere da Harland Larissas far kom dit tok Cyril straks på seg masken som den omsorgsfulle ektemannen. Utmattet og fortvilet spurte Harland om det hadde skjedd noen forandring.
Cyril svarte med innøvde tomme fraser men blikket til mannen var gjennomtrengende og fylt av en stille dom. Mirabel klarte ikke å tie. Hun visste at sannheten kunne koste henne jobben men å tie kunne koste langt mer.
Han sa at det ville være bedre for ham om hun døde fortalte hun Harland. Ansiktet til Harland ble blekt men han nikket som om dette bekreftet mistanker han hadde båret på lenge.
Han sørget straks for at noen skulle være hos Larissa hele tiden.
Da Cyril kom tilbake dagen etter var stemningen mer anspent enn noen gang. Mirabel fulgte hvert skritt han tok og blikket til Harland hvilte på ham som et iskaldt sverd.
Cyril forsøkte å fortsette å spille rollen sin men til slutt tok Harland ham til side. Hvis du skader henne igjen selv med den minste handling vil du miste alt sa han med en stemme kald som is.
Cyril ignorerte advarselen helt til Larissas fingre plutselig rørte på seg. Øyelokkene hennes åpnet seg sakte. Noe inni ham brast.
Minnene skylte over ham som en bølge varmen i latteren hennes og styrken i hvordan hun en gang trodde på ham uten tvil. Så kom skammen og den kunne ikke lenger stoppes.
Larissa våknet sakte og Cyril hvisket unnskyldningene sine med tårer i øynene. Dagene ble til uker. Larissa fikk gradvis kreftene tilbake og Cyril ble ved hennes side ikke av plikt men fordi han virkelig ønsket det.
Harland og Mirabel våket over henne men selv de la merke til forandringen i Cyril. Da Larissa til slutt forlot sykehuset så hun på ham med varme og sa du ble takk.
Med brutt stemme svarte han jeg er lei for at det tok meg så lang tid å forstå hva som virkelig betyr noe.
Ingen visste hva morgendagen ville bringe. Men bitterheten som hadde forgiftet livene deres begynte sakte å forsvinne og gi plass til noe skjørt men ekte. En sjanse til en ny begynnelse.
