Hver natt ble jeg plaget av den samme følelsen — at noen var i huset mitt.
Det skjedde ikke plutselig. I begynnelsen var det bare lyder: svake, nesten umerkelige. Gulvet som knirket, som om noen tok et forsiktig steg. Et dump slag — som om noen berørte et møbel.
Noen ganger en knapt hørbar rasling, som om noen åpnet et skap eller rotet i tingene. Jeg ble liggende helt stille i mørket, så redd at jeg nesten ikke våget å puste.
Jeg hadde følelsen av at en fremmed beveget seg rundt i leiligheten min. Ikke på en åpenlys måte, men med overdreven forsiktighet. Som om denne “noen” kjente huset veldig godt og ikke ville bli oppdaget. Vanligvis hørte jeg skritt mellom klokken to og fire om natten, når kroppen er tung og tankene uklare.
Om morgenen skjedde det merkelige ting. Gjenstander var ikke der jeg hadde lagt dem: mobilen lå på sengen selv om den kvelden før hadde ligget på bordet;
klær lå spredt på stolen; og noen ting lå på gulvet uten grunn. Noen ganger var rommet rotete, som om noen hadde gått gjennom skapene. Jeg skyldte det på tretthet og distraksjon.
Flere ganger våknet jeg om natten med følelsen av å bli observert. Men jeg åpnet ikke øynene — jeg overbeviste meg selv om at det bare var en drøm. Helt til frykten ble altfor virkelig.
En morgen våknet jeg skjelvende og skjønte at dette ikke kunne fortsette. Jeg installerte et kamera på soverommet mitt og lot det stå på hele natten.
Da jeg så gjennom opptaket den morgenen, ble jeg sjokkert. Først skjedde det ingenting. Jeg sov. Så… så jeg meg selv reise meg sakte midt på natten, sette meg på sengekanten og reise meg opp.
Kameraet hadde fanget alt. Jeg gikk rundt i rommet, åpnet skapet, tok klær og kastet dem på sengen og gulvet. Jeg tok mobilen, sjekket den og la den et annet sted. Jeg støtte borti en stol så den falt. Deretter gikk jeg tilbake til sengen, som om ingenting hadde skjedd.
Det var ingen andre i huset.
Bare meg.
Jeg husket ingenting. Alle disse nettene, all denne frykten — det var meg. Min søvngjengeri. Mitt andre nattlige “jeg”. Det mest skremmende var ikke at noen gikk rundt i huset mitt, men at denne “noen” alltid hadde vært meg — og at jeg nå sto foran en lang vei med behandling.
