Sønnen min Ilja og jeg har alltid prøvd å bygge forholdet vårt på gjensidig respekt og sunn fornuft. Vi var aldri foreldre som lot alt passere, men vi trodde heller ikke på kald og streng disiplin.
Vi forsøkte heller å finne en balanse. Å lytte til hverandre. Å ta hensyn til den andres perspektiv. Samtidig som vi aldri glemte at livet til syvende og sist handler om ansvar.
For ikke så lenge siden fylte sønnen min tjuefem år. Jeg fulgte ham med stolthet da han fullførte studiene og fikk jobb som manager i et logistikkselskap.
Det var ikke noen drømmelønn. Snarere en typisk begynnerlønn. Likevel var vi glade på hans vegne. Han var i gang med livet. Han hadde en retning. Han hadde en jobb. For et halvt år siden tok han enda et stort steg. Han giftet seg med sin utkårede Alina.
Jenta var bare tjue to år gammel. Hun var utvilsomt vakker. Litt overdrevent pyntet etter dagens trender. Fyldige lepper. Kunstige øyevipper. Perfekt manikyr.
Hun hadde en slags utdanning fra en høyskole det var vanskelig å plassere. Diplomet sto mer som pynt på en hylle enn som bevis på virkelig kunnskap.
Før bryllupet jobbet hun som administrator i et solstudio. En behagelig ordning med to dager jobb og to dager fri. Hun slet seg ikke ut. Men hun hadde i det minste noe å gjøre.
Min mann og jeg er av den gamle skolen. Da sønnen vår giftet seg lot vi ham ikke bære alle byrdene alene. Vi organiserte og betalte bryllupet deres. Og det gjorde vi skikkelig. Av hele vårt hjerte.
Vi bidro også med egenkapital til en liten ettromsleilighet i utkanten av byen. Slik at de kunne få sitt eget hjem. Vi tenkte at vi hadde gjort vårt. Vi pustet lettet ut og følte at vi endelig kunne fokusere litt på oss selv.
Så kom den søndagen.
De unge kom på sitt vanlige familiemåltid. Jeg hadde vært opptatt på kjøkkenet siden morgenen. Jeg stekte en gyllen and med epler.
Jeg lagde flere salater og bakte min berømte pai som Ilja har elsket siden han var liten. Alt var klart. Bordet var dekket. Leiligheten var fylt med gode lukter. Stemningen var rolig.
Vi satte oss ned. Vi spiste. Vi snakket om været og små ting. Alt virket helt vanlig.
Så la Ilja fra seg gaffelen. Han skjøv den tomme tallerkenen fra seg og kremtet betydningsfullt før han la armen rundt kona si. Ansiktet hans så ut som om han skulle komme med en stor kunngjøring.
Mor og far begynte han høytidelig. Alina og jeg har tatt en viktig voksen beslutning. I morgen sier hun opp jobben. Min kone skal ikke jobbe lenger.
Alina senket blikket beskjedent og rettet forsiktig på sin perfekte manikyr. Hun så ut som om hun ofret noe stort ved å slutte å ordne papirer i solstudioet.
Jeg og mannen min utvekslet et blikk.
Dette er ditt valg sønnen min sa han rolig. Hvis du mener at lønnen din vil dekke boliglån regninger og levekostnader så skal ikke vi blande oss.
Iljas ansikt forandret seg litt. Et svakt nedlatende smil dukket opp. Som om vi var en uvitende og gammeldags generasjon.
Pappa du forstår ikke konseptet begynte han å forklare mens han tydelig gjentok tanker fra en eller annen internett guru. En kvinne er ikke skapt for å slite.
Hun må være i en ressurs tilstand slik at hun kan fylle hjemmet med riktig energi og inspirere meg. Hvis hun blir sliten stopper også min økonomiske flyt.
Jeg kjente at øyelokket mitt rykket svakt. Interessant sa jeg rolig. Og hvordan ser dere for dere denne økonomiske flyten med et boliglån hver måned.
Så kom høydepunktet. Ilja lente seg frem med lysende øyne. Det er derfor vi trenger dere sa han entusiastisk. Dere har allerede levd livet deres. Dere har bolig og gode inntekter.
Vi har regnet på det. Hvis dere tar over boliglånet og gir rundt førti tusen kroner i måneden til Alinas grunnleggende behov som negler trening og kaféer. Da kan jeg fokusere på å utvikle meg selv og finne meg selv.
Jeg så på Alina. Hun satt helt rolig. Som om dette var det mest naturlige i verden. Og i det øyeblikket fylte en merkelig ro meg. Ilja dette er en genial plan sa jeg med et smil. Men vi har også en viktig kunngjøring.
Mannen min holdt så vidt tilbake latteren.
Vi har bestemt at min feminine energi også er helt oppbrukt fortsatte jeg alvorlig. I morgen sier jeg opp jobben. Jeg skal være hjemme lage makramé og inspirere faren din.
Iljas ansikt stivnet. Og faren din slutter også la jeg til. Han skal fiske og meditere. Så fra nå av er det du som skal forsørge oss. Vi forventer overføringen i morgen.
Stillheten var nesten smertefull. Dette er galskap brøt Ilja ut til slutt. Dette er helt urealistisk. Egoisme er når noen skjuler latskap bak store ord svarte jeg rolig. Jeg reiste meg og helte den nøye tilberedte maten tilbake i grytene.
Støtten er over sa jeg. Fra nå av står alle på egne ben. En måned gikk. Ilja fant seg en helgejobb. Alina begynte å jobbe igjen. Energiene deres betalte plutselig ikke strømregningen. Og siden den gang har alt blitt mye mer realistisk.
