Margareta åpnet døren og stivnet idet hun hørte en stemme hun aldri hadde forventet å høre i sitt eget hjem.
— Antal se på dette rotet! En kvinne skal holde huset i orden det er hennes plikt ikke å jobbe i en butikk om natten!
I stuen lå tante Lídia henslengt på sofaen. To store bager sto lent mot veggen og plastposer var slengt utover kjøkkenbenken. Svigermoren hadde kommet uanmeldt fra landsbyen.
— Margareta der er du endelig — sa hun og målte henne fra topp til tå.
— Antal fortalte at du jobber om natten. Dette er ikke riktig. Det er mannen som skal tjene pengene kvinnen skal være hjemme — fortsatte hun skarpt.
— Vi har felles økonomi mamma du vet alt — svarte Antal uten å løfte blikket fra telefonen.
— Nettopp! — slo Lídia hånden i bordet.
— Dere må ha separate budsjetter! Du er mannen du skal styre pengene gi henne bare det som trengs til mat og husleie så hun vet hvem som bestemmer!
Margareta helte seg et glass vann og gikk stille inn på badet. Syv år med Antal hadde lært henne én ting det nytter ikke å krangle med svigermoren.
Senere på kvelden satte Lídia seg ned med sønnen og begynte å presse ham.
— Antal jeg mener alvor. Du er forsørgeren men hva skjer her? Hun jobber dere deler penger men hvem bestemmer? Hun! Det er ikke en kvinnes plass å styre økonomien det er mannens ansvar.
— Mamma vi snakker alltid sammen om alt…
— Dere snakker men hvem tar avgjørelsen? Du må ta kontrollen. Hver dag overfører du penger til mat og regninger resten beholder du selv.
— Mamma ikke…
— Jeg får vondt i brystet… — hvisket hun og holdt seg dramatisk til hjertet.
— Antal hjertet mitt tåler ikke dette jeg er så bekymret for deg…
— Greit mamma greit som du sier bare ro deg ned.
Margareta sto i gangen og hørte alt. Antal ga etter igjen.
Neste morgen fikk hun en melding
«Rita mamma insisterer på separat økonomi. La oss prøve mens hun er her. Jeg overfører til mat og regninger. Vær tålmodig.»
Margareta leste meldingen flere ganger før hun gikk ut på kjøkkenet. Lídia sto der med en notatbok.
— Margareta vi må lage handleliste. Nå som Antal overfører til mat og husleie må vi beregne alt nøye.
— Greit. Separat økonomi betyr at alle bruker sine egne penger ikke sant?
— Ja altså Antal betaler det grunnleggende resten ordner du…
— Da kommer jeg bare til å kjøpe og lage mat til meg selv. Dere får klare dere separat.
— Hva mener du separat? Du er husets kvinne!
— Nei. Fra nå av er jeg bare ansvarlig for min del. Dere ville ha dette. Jeg skylder dere ingenting av mine egne penger.
Lídia ble stående målløs mens Margareta gikk. Hun overførte alle pengene sine til sin egen konto og skrev til mannen
«Overfør det du mener er riktig. Jeg bruker bare på meg selv.»
Antal begynte å sende faste beløp. For de pengene kjøpte Margareta det billigste pasta bokhvete egg. Med sine egne penger kjøpte hun det hun faktisk likte god fisk jordbær ost.
Hun satt ved bordet med krabbesalat mens Lídia spiste pasta med hermetikk.
— Hva med oss? — brøt svigermoren ut på tredje dagen.
— Det dere har i kjøleskapet. Det Antal har betalt for. Dette er mitt.
— Du er egoistisk Margareta.
— Dette er deres system Lídia. Jeg følger bare reglene.
Samme kveld klaget svigermoren til sønnen. Antal ringte sent på natten.
— Rita mamma er sint du forstår…
— Jeg forstår. Separate budsjetter betyr nettopp det. Jeg kommer ikke til å jobbe og samtidig forsørge dere med mine penger. Hvis du vil ha henne her får du ta ansvar.
— Det er bare midlertidig…
— Jeg klarer meg fint. På mine premisser.
Hun la på og sov rolig.
På femte dagen tok hun fri. Hun sov lenge gikk en tur i byen satte seg på kafé. Hun kom hjem sent på kvelden.
— Hvor har du vært? — spurte Lídia skarpt.
— Du har vært alene hele dagen!
— Jeg hadde fri.
— Og hvem lager middag?
— Jeg har allerede spist. Dere får lage selv.
Lídia ble blek mens Margareta bare gikk forbi. På den andre siden av veggen begynte svigermoren å ringe og klage.
Antal kom hjem med mørkt ansikt.
— Rita gjør du dette med vilje?
— Nei. Jeg lever bare etter reglene dere bestemte.
— Hvorfor på denne måten?
Margareta satte seg på sengen og så rett på ham.
— Antal jeg jobber like mye som deg. Vi betaler sammen vi bygger sammen. Så kommer moren din og bestemmer hvordan vi skal leve. Du lar henne gjøre det i stedet for å støtte meg. Separate budsjetter? Greit. Men da betaler jeg kun min del. Jeg er ikke her for å forsørge noen som ikke respekterer meg.
Han sto stille og sa ingenting før han gikk ut. På kjøkkenet startet en høylytt diskusjon mellom ham og moren.
På den tiende dagen kom Margareta hjem og fant et tomt kjøleskap. Bare et glass syltetøy med navnet hennes på.
Lídia sto der blek.
— Margareta det er ingenting å spise! Antal overførte ikke i går jeg har ingenting!
— Synd.
Margareta tok frem glasset og smurte seg en brødskive.
— Ring Antal. Dette er hans ansvar ikke mitt.
— Hvordan kan du gjøre dette? Jeg er sulten og du bare spiser!
— Dere ville ha dette. Dere lærte ham kontroll. Nå har han ikke penger til dere. Jeg har mine.
Lídia ringte desperat sønnen.
— Antal det er ikke penger ikke mat! Hva mener du du brukte alt på bilen! Jeg må spise!
Hun la på og så på Margareta med hat.
— Dette er din skyld. Du har vendt ham mot meg.
— Jeg har ikke gjort noe. Jeg følger bare deres regler.
En time senere kom hun ut med kofferten.
— Jeg drar. Jeg kan ikke være i et hjem der svigerdatteren lar meg sulte. Si til Antal at jeg har reist.
— Det skal jeg.
— Og jeg kommer til å fortelle ham alt. Hvordan du er kald og gjerrig.
— Fortell alt. Men husk å nevne hvem som fant på dette systemet.
Døren smalt igjen. Stillheten la seg. Ingen glede bare lettelse.
Antal kom sent hjem.
— Mamma dro.
— Jeg vet.
— Hun sier du jaget henne bort.
— Jeg gjorde ingenting. Jeg sluttet bare å betale for henne.
Han satte seg ved siden av henne.
— Unnskyld Rita. Jeg burde ikke ha gitt etter. Hun presset meg.
— Det var enklere for deg. Du slapp unna jeg sto igjen med alt.
— Jeg forstår. Jeg tok feil.
Han ga henne blomster. Hun visste det betydde noe for ham.
— Det er fint men ikke nok.
— Hva vil du jeg skal gjøre?
— Vi går tilbake til felles økonomi. Men nå må du bevise det. Ta ansvar hjemme lag mat rydd handle.
— Greit.
— Og hvis moren din kommer igjen setter du grenser med en gang.
Han nikket og holdt rundt henne.
En måned senere var livet roligere. Antal gjorde mer lagde mat handlet prøvde selv om det var uvant.
En kveld sa han:
— Jeg snakket med mamma. Hvis hun blander seg igjen får hun ikke komme.
— Og hva sa hun?
— Hun ble sint først men kanskje hun forsto.
Margareta nikket. Hun visste ikke sikkert men noe hadde endret seg.
— Rita kunne du virkelig levd sånn?
— Ja. Enten er vi partnere eller så går vi hver vår vei.
— Du er sterk.
— Nei jeg er ærlig. Respekt starter med grenser.
De satt stille sammen mens byen utenfor mørknet og lysene tentes. Lídia sluttet å sende krav. Hun spurte bare hvordan de hadde det. Margareta lå i sengen før neste nattevakt. Ti dager hadde forandret alt. Antal var mer oppmerksom hun var tryggere.
De forsto begge at en familie ikke handler om press og manipulasjon men om ærlighet og å beskytte det man bygger sammen. Hun lukket øynene. I morgen ventet arbeid igjen men nå visste hun hvorfor hun gjorde det. Det var deres valg sammen.
Hun smilte stille. Alt var slik det skulle være.
